Tror du virkelig at det er så enkelt? At du er så uimotståelig? Hvem har fortalt deg det, mora di?

Jada, jeg veit at du er full. Og kåt. Men hvorfor i svarte tror du at du kan ringe meg midt på natta? Du gikk din vei. Men du rakk å knuse hjertet mitt først. Og det tok meg så lang tid å finne alle bitene.

Og det hjalp liksom ikke så jævlig mye at du ringte meg hver gang du var, ja akkurat, full og kåt. Og selv om jeg slapp deg inn noen ganger, så betyr ikke det at du bare kan fortsette slik. Du skjønner vel det? Tenk om jeg var opptatt med en annen når du ringer, tenkte du på det kanskje?

Nei, jeg veit jo at jeg er her alene da, men jeg kunne vært opptatt, ikke sant? Tror du at jeg sitter og venter på at du skal ringe, eller? Fnys, du er jo helt på jordet – så ensom er jeg ikke, ass. Du er en dust, og jeg driter i hele deg. Så er du informert. Tøff i trynet? Moi? Pøh! Hva da, si det opp i fjeset ditt? Hvorfor skulle jeg det, hører du meg ikke nå? Har vi dårlig linje her, kanskje?

Nei, tenk jeg er ikke redd for å si det i trynet på deg. Tror du jeg bryr meg? Om jeg aldri så deg igjen, ville det vært for tidlig. Tror du meg ikke? Neivel? Du er så full av deg sjøl, og jeg er bare så over deg. Ja jøss, bare kom du, så skal du få se hvor lite jeg bryr meg.

Kommer du nå med en gang da….?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han så henne komme langt nede på grusveien, støvet sto som en rasende sky bak den gamle Mustangen. Halsen ble tørr, han klarte plutselig ikke svelge. Faen, hva gjorde han nå?

Hun vrengte inn på gårdsplassen foran ham, grusen sprutet over leggene hans. Bildøra smalt igjen bak henne. Han prøvde å smile til henne. Det ble mer en nervøs grimase. Iskalde øyne stirret på ham, før hun tok steget fram og ga ham en sviende ørefik. Faen, det var kraft i den vesle skikkelsen, det ringte i ørene hans.

“Din jævel”, sa hun – “din fordømte, faens jævel”. Han visste ikke hva han skulle si, måtte se bort fra det intense, svarte blikket hennes. “Hvor er pengene”, spurte hun med hard stemme. Han rensket halsen, faen så tørr han ble i strupen, ordene kom nesten ikke fram. “Eh…altså…det blei ikke noe særlig igjen, jeg måtte betale en del gjeld, kneskålene mine vettu…” Han prøvde å le litt, det lød mer som tørre kvekk.

Hun bare stirret på ham. Kjeven hennes arbeidet i det lille ansiktet. “Så jeg risikerer å åke innafor i flere år for ingenting?” Ordene ble nærmest spyttet ut mot ham. “Jeg gjorde halve jobben, og får ingenting?” Han visste ikke hva han skulle si, han kunne ikke ha gjort det annerledes. Hun var ingen trussel i forhold til de andre, så for helsens skyld hadde han valgt henne bort.

Hun bråsnudde plutselig, og gikk opp mot hytta. Han krympet seg ved lydene som kom innenfra, hun knuste antageligvis alt der inne. Helvetes kvinnfolk, tenkte han – men han gikk ikke inn. Hun skulle få denne, han skulle ikke stoppe henne.

Etter en stund ble det stille. Lydene av skrittene hennes fikk ham til å se opp. Blikket hennes var svart enda, men sinnet var vekk. Han trodde han så spor av tårer, hun var svett i pannen. “Du ser meg aldri igjen, du skjønner det?” Han bare nikket. Så ned i bakken. De øynene så rett inn i ham. Faen.

Det tok en stund før støvet la seg etter henne. Han gned seg i ansiktet, og tente en røyk. Helvetes kvinnfolk. Han kom til å savne henne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den norske feministen kommer i flere utgaver. Her er noen av dem:

Småripsfeministen:

Disse er gjerne pur unge, og ser ut til å bli feminister nærmest ved loddtrekning. De vil så inderlig gjerne brenne for noe, men det er bare en tilfeldighet at de ikke havner i Vigrid, Røde Kors, eller sprangridningmiljøet istedet. Det kan være underholdene å se disse småjentene gå i tog og rope etter rettigheter de ikke har oppfatta at de allerede har fått.* Og så får de kalle alle de andre jentene bimboer og berter. Det er viktig å lære seg tidlig at det er noe galt med jenter som ikke er enige med deg.

*(Se gammelfeministen)

PKfeministen:

Hun har lært at det er veldig PK å være feminist, og selv om hun neppe har erfart noen forskjellsbehandling på kroppen sjøl, så skriker hun gjerne høyt om alle rettighetene hun tror hun ikke har. (Hørte alle meg nå? Var jeg flink feminist nå? Voff) I det virkelige liv er hun mest opptatt av hvem som tar oppvasken. Kampsak er kampsak, liksom. Det er for mye forlangt at man skal sette seg inn i hvordan utenlandske kvinner har det, og alt mulig sånt. Tidsklemma, vettu – tidsklemma!

Sinnafeministen:

Litt skumle damer som ofte er sinna. På mannen. For alle vet jo at det ligger i naturen til mannen å være dritslem, og han kan voldta, eller klaske til deg når som helst. Og han er ofte en feit, gammel svinepung. En morsom greie med disse damene er imidlertid at de ofte virker enda mer sinna på andre damer. Altså andre damer som ikke mener det samme som dem. Er du ikke med oss, så er du mot oss, capiche? Her er hyppig bruk av hersketeknikker de anklager menn for å ha undertrykt kvinner med siden tidenes morgen. Er du ikke feminist så er du for blond, for brun, for opptatt av utseende, og i det hele tatt skikkelig uintelligent. Men er du feminist, så er det veldig viktig å understreke at du vaffal ikke er usminket, stygg og ubarbert. Her har du som mann ikke en snøballs sjangs i helvete, med mindre du er:

Mannefeministen:

*fnis* (Noen mannfolk gjør alt for å få seg noe)

Gammelfeministen:

Disse var særlig aktive på 70tallet, og da het det kvinnesakskvinner eller rødstrømper. De slutta å lage middag, og gikk på møter istedet. Og de fikk til mye viktig i kampen for kvinnesaken. Hvis ikke mannen ble myk mann, og bekjente seg til feminismen, så endte det gjerne med skilsmisse. Da flytta mor og barn inn i en to-roms på Bøler, hvor ungene fikk nøkkel rundt halsen og frihet under ansvar, mens mamma var opptatt med å gå i tog, eller brenne pornoblader og bh’er.

Ottarfeministen:

Disse damene er kjempesinnafeminister, og vil ikke ha likestilling, de vil ha hevn. Jeg sier ikke mer, jeg kan tross alt spores opp.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er kjent for å være litt klønete. Eller klossete, om du vil. Jeg heller mer til uttrykket uheldig, jeg. I godt selskap har vennene mine alltid en god Lykke-anekdote på lager. Og det er jo alltid like festlig, ingen skal komme her å komme her og si jeg ikke har sjølironi. *anstrengt smil* Så hvorfor ikke blogge litt om mine topp 3 pinlige øyeblikk, for dere ler med meg, og ikke av meg, ikke sant? Ikke sant??

#3: Jeg elsker sko, og spesiellt sko med høye hæler. Til min store sorg har jeg aldri helt skjønt hvordan man skal bevege seg på dem. Så jeg ender opp med vondt fra anklene og opp til nakken etter relativt kort tid på hæler. Men på en handletur i Oslo fant jeg Skoene. De ropte på meg, og de ropte høyt. Etter endel runder med meg selv, saldoen på kontoen, og fornuften min, vant Skoene. Etter mengder med trening på stuegulvet var jeg og Skoene klare for byen.

Nede på brygga treffer jeg venninnene, og begeistret viser jeg fram Skoene, og spør om ikke jeg har lært et og annet om ganglag, kanskje? Selvfølgelig må jeg demonstrere. Og tripper elegant bortover brygga, kikker meg kjekt over skulderen etter anerkjennende blikk-og ser istedet ansiktene rope et eller annet. Som jeg ikke hører.

Ett ydmykende plask senere ligger jeg og bakser i vannet. Har du prøvd å klatre opp en sånn liten rusten drittstige med veldig våt kjole noen gang? Foran veldig mange turister og kjentfolk? Og samtidig beholde verdigheten? Glem det. Og Skoene? Vel, jeg var ikke i form til å dykke, så….

#2: Jeg skulle stå slalom for aller første gang, og uheldig som jeg er, manglet det ikke på gode råd, lett bekymring, osv fra kompisene. Jaja, hvor vanskelig kan det være, tenkte jeg – og satte utfor med mot i brøstet og særs lite vett i pannen. Jeg begynte å miste kontrollen etter 30 meter, og skjærte ut i skogen. Trær og faenskap overalt, og dessverre holdt jeg meg på beina ganske lenge. For jammen kom det ikke en hytte. Visst faen, ei hytte midt i skogholtet, tenk det. Jeg hadde grei fart nå, og istedet for å prøve å velte, så får jeg total panikk – og strekker ut armene og lukker øynene.

Jeg smeller inn i hytteveggen. Og det må ha sett ufattelig dumt ut. Så glir jeg sånn pent og sakte ned på bakken, cartoonstyle. Og i snøen ved hytta sitter det en fyr og glor tomt på meg, eller tomt…han så vel heller veldig skeptisk ut. -Hva er det du driver med? Sa han. -Hva ser det ut som jeg driver med, hikstet jeg. Og så bannet jeg litt, før snørr og tårer tok over. Oppsummering: 3 brudd i armene, og en aversjon mot alt som lukter av vintersport.

#1: Kompisen min er et utømmelig lager av “morsomme” sms og mms.Til min store irritasjon sender han alt til meg. Men så fikk jeg da for en gangs skyld en småartig en. Vanskelig å forklare animasjoner, men budskapet var; “there’s a party in my pants, and you’re invited!” Heh, tenkte jeg – og sendte den til en jeg var skikkelig på flørter’n med.

Han heter det samme som min datters lærer. Jeg trykte nesten tommelen tvers igjennom mobilen i et desperat forsøk på å få til “avbryt”funksjonen. No such luck.. Og istedet for å straks sende en “jeg beklager så inderlig mye-sms” så blir jeg, idioten, sittende og spise på neglene mine. Etter en stund, hvor han da har rukket å finne ut hvem jeg er, får jeg følgende sms: “Jeg er veldig smigret. Det blir neppe kona. Vi glemmer den mld, oki?” Jeg fikk forklart meg. Men jeg er sannelig ikke sikker på om han kjøpte forklaringen min, for han hadde et sånt litt lurt “nudge-nudge”smil lenge etterpå.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen damer sitter mørke, mystiske, og en anelse livstrøtte i et hjørne, og synes at de er veldig interessante da. Av og til beærer de forsamlinga med et par nedlatende analyser, eller noe kvasiintellektuellt ræl ingen (inkludert dem selv) skjønner en dritt av. De er gjerne tynne, bleke og sortkledde – en slags voksenutgave av emoene, uten den ungdommelige sjarmen. De drikker helst vin. Mye vin. Etterhvert som vinen slår inn går anekdotene mer i retning av betroelser, gjerne om at de studerte feil fag de siste 4 åra, eller at de fremdeles ligger med den gifte foreleseren i filosofi fordi han forståååår dem så jævla godt, og han er dyyyp nok til å se dem, virkelig se dem, lissom. Disse damene har, uten unntak, alltid en eksistensiell krise på gang. Som relativt ofte går utover oss andre, i form av endeløse tirader om hvor komplisert alt er. (Dette skjer sånn ca etter vinglass nr 5 eller 6) Og noen ganger gråter de, over et dikt, eller et abstrakt bilde som sier alt om smerten de bærer på – eller de kan sippe fordi de har sett på Hotell Cæsar, heeelt uten ironisk distanse, hva er egentlig galt med meg, liksom!?

Venninneflokker er litt mindre provoserende på meg, dog mer slitsomme i lengden. For de er så på byen, ingen tvil om det, drekka mer! De fniser av det meste, og innimellom hviner de litt også. Og når de har fått i seg nok Smirnoff Ice begynner alltid et par av dem å bitche litt på hverandre, mens en, eller ofte flere, av de andre griner litt. På dette tidspunktet begynner de gjerne å ringe eller sms’e ekser. Og svarer den stakkars jævelen må han snakke med en etter en i venninneflokken, og de bruker ganske sjelden en hyggelig tone til ham. Så tryner de litt på dansegulvet, får et par advarsler av dørvakta, (øøøyyh, ikke vær så kjip a’, du kan vel ta en dans vel, va’kke vi i samme russekull a’?), og etterhvert blir de gjerne bedt om å gå en liten runde for å få litt frisk luft. Da blir gjerne venninneflokken med i solidaritet, og vi andre blir ganske glade.

De godt voksne damene er også et fargerikt innslag. De er bare så jævla PÅ byen, og har det sanseløst moro etter 2 drinker med mye stæsj i. Wæææh, vi er gæerne, altså! De ler veldig høyt, og har alltid innmari mye sminke på. Gjerne i samme stil som de hadde sist de var ute, altså 80tallsstilen. Ofte har de litt trange klær, som egentlig burde vært forbeholdt døtrene deres. De sveiver ofte innom bardisken for å gnåle om at de må spelle mer DDE, eller no’ rock, Tina Turner f.eks. Etterhvert vil alltid en av dem klatre opp på bordet og ta et par ikke-så-veloverveide trinn. Og hvis ikke vakta rekker å beordre dem ned, er det bare fordi de allerede har tryna ned. Mange av damene liker å vise fram f.eks magen sin. Da drar de litt i huden sin, og brøler; “etter 3 unger, dere – det er faen meg ikke verst!” Wooohooo! Disse damene kommer ofte på byen ca kl 19:00, og blir bedt om å ta kvelden ved midnatt. Da er ofte dørvaktene, bartenderne, og alle gutter under 30 i lokalet ganske lei av å bli forsøkt sjekka opp. Så bruker de ca 3 timer på å først spise pølser eller kebab, skaffe røyk, og finne taxiholdeplassen. Da er det gjerne 100 meter kø, så en av dem ringer mannen sin som kommer og henter dem. Og etterpå er alle enige om at de hadde en super kveld.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tenkte jeg skulle ta en tur på byen på fredag. Hver gang jeg får en sånn god idè, fortrenger jeg det faktum at jeg på et eller annet tidspunkt i løpet av kvelden eller natta vil bli fristet til å bruke vold. Og jeg sier dere, folkens…det finnes faktisk situasjoner hvor litt god gammeldags gladvold er på sin plass.

Så – hva kan det være som provoserer fram sluggeren i en ellers så fredelig blomsterpike? Nei, det er ikke fulle, innpåslitne mannfolk – de takler jeg så fint atte. Det er bare å rulle sammen en avis, og daske dem over snuten. Og nei, det er ikke de hysteriske ølprisene i vår turistbefengte by. (Selv om de har antatt direkte fjollete dimensjoner) Ei heller er det de nevnte turister, de blir stort sett ignorert og viftet vekk – det er sånn passe effektivt. Dessuten har den delen av lokalbefolkningen med vett i skallen, forlengst skjønt å søke til de mer perifere utestedene i byen på denne tiden av året.

Ah, tenker du kanskje – er det taxikøen hjem? Klynget mellom en dritafull mann, og hans om mulige enda mer dritafulle svirebror? De som faktisk presterer å prate til deg opptil veldig lenge, uten at du skjønner et kvekk? Mens du står der, kald og våt, og gnagsårbefengt fordi du absolutt måtte ta de nye skoene du ikke har rukket å gå litt inn?

Nope, her snakker vi langt mer irriterende saker – fulle jenter. For ikke å snakke om damer, for ja – de blir verre med åra. Finnes det noe mer irriterende? I think not. De som ikke har verdighet nok til å gi seg i tide, eller ihvertfall ha vett nok til å synke sammen og sovne. Neida, de skal vakle rundt og elske alle. “Fy faen så glad jeg er i deg, asså! Hør etter da! Bryr du deg ikke om meg, eller??!”

Med klærne på halv tolv, en pupp halvveis utafor, og svømmende øyne veiver de ned glass og stoler, mens de sender sms’er til forhenværende, nåværende og fremtidige elskere – sms’er de bruker resten av uka på å angre bittert på. Inntil neste helg, hvor det er på’n igjen. Jeg får bare lyst til å gi dem et refsende klask i bakhodet og brøle; ta deg sammen! Men jeg har ikke energi nok, på det tidspunktet velger jeg gjerne bort litt vold, og stikker.

Så kommer det som virkelig hensetter meg i dyp grubling. De klarer ofte å finne noen å ligge med. Og mens jeg halvveis hører etter på fyllaharskylda-talene deres, prøver jeg etter beste evne å forstå hvilken idiot som har orket å dra spetakkelet med seg hjem, for så å faktisk knulle det. Der har du definisjonen på desperasjon.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende